www.bearcy.com

This site has subconsciously been shaped like an undated diary; since X-Mas 1996 and until today. It may contain texts that I today cannot stand behind or keep on meaning. It may furthermore contain obvious mistakes that I have learned from today. And therefore I'll be extremely happy for any constructive feedback relating to dating or changing of certain texts.

The «BearCY» website is written with the bookworms in mind. Do you suffer form any kind of dyslexia, it is quite probable that you only will misunderstand something; and get hurt, by things that you may read here. Because then you lack the vocabulary you need in order to perceive all the nuances in whatever it is that I write to you, and then you may let yourself get hurt. You are hereby warned! If you stumble, but none the less want to enable yourself to read it completely, please use a couple of years in the passing, to accomplish A Course In Miracles; and solely after its own recipe, first!

If you, however, just read on, please be aware that here might be things that you may misunderstand, and that it may be ok to ask me somewhat politely about them first, before you let yourself automatically react in a violent or otherwise to me negative fashion.

This is all just meant to be a source for «pick-and-choose philosophy»; and definitely no «absolute truth that you must relate to with respect and blind obedience», in order to be considered a friend of mine by me. Because your truth is equally valid in my perception of reality to you, as mine is to me analogous.

Tell me about it, if you feel up to it!

Dette nettstedet har ubevisst blitt formet som en slags udatert dagbok; siden romjula i 1996 og frem til i dag. Det kan derfor inneholde tekster som jeg i dag ikke kan stå inne for, eller fortsatt mene. De kan videre inneholde åpenbart tilforlatelige feil, som jeg i dag har lært av, og derfor ikke har noen glede av å gjenta i det uendelige. Og nettopp derfor blir jeg så utrolig glad hver gang jeg får konstruktive tilbakemeldinger med forslag – om datering eller – til rettelser og oppgraderinger av teksten.

Nettstedet «BearCY» er skrevet med lesehestene i sinnet. Lider du av noen form for dysleksi, er det høyst sannsynlig at du vil kunne misforstå; og la deg såre, av ting du leser her. Da mangler du ordforrådet som skal til for å oppfatte nyansene i det jeg skriver, og så lar du deg såre av egne fantasier om meg, som dette skaper i sinnet ditt. Og som jeg uansett aldri noen gang vil gidde å leve opp til. Du er herved advart! Hvis du har latt deg såre, men allikevel ønsker å gjøre deg i stand til å lese det du finner her, være snill å sette av et par år i forbifarten, på å fullføre Et Kurs I Mirakler – gjerne også på engelsk/svensk/dansk, eller hva som helst – men bare etter dens egen oppskrift, først!

Leser du allikevel videre uten, vær oppmerksom på at det kan være ting her som du vil kunne misforstå, og som kan være greie å spørre meg om, før du tillater deg å automatisk reagere negativt på meg på grunnlag av. Dette er alt bare ment å være en kilde til velg-og-vrak filosofi; og slettes ingen absolutt sannhet som du må forholde deg til med ærbødig respekt og blind lydighet, for å kunne oppfatte deg selv som én av mine venner. For sannheten din er like gyldig i min oppfattelse av virkeligheten for deg, som min egen er for meg tilsvarende.

Utgangspunktet mitt for alt jeg i dag skriver og gjør, baserer seg på alle feilene jeg har gjort, og som jeg i dag har lært av. Mange av disse feilene kan du se uttrykk for på nettstedet mitt, fordi de er skrevet på et tidspunkt tidligere enn at jeg hadde gjort feilen, oppdaget at jeg hadde gjort feilen, for så å finne ut av åssen jeg kunne rette på den, nok til å slippe å måtte sone negativ karma eller skjebne som følge av feilen min.

Alle Skapelsene jeg (gjennom en evighetsopplevelse via en såkalt nær-døden-opplevelse etter et selvmordsforsøk jeg bevissst men ubetenksomt utsatte meg for da jeg var nitten år utendørs på Hardangervidda i påsken etter en hel oppvekst som sjenert og selvmedlidende ateist, vitenskapsanalytiker og mobbeoffer) har subjektivt erfart og mangler evne til å bevise, har alle gradvis hele tiden blitt bedre og mer omfattende.

Men bare i denne siste Skapelsen, og bare i løpet av de siste to millioner år, har vi lært oss å utforske smerte, angst og overgrep. Og nå – i løpet av de siste elleve tusen år – har vi også fått erfare død og gjenfødsel.

De siste tusen år, har vi i tillegg gradvis mer og mer banket opp ungene våre til å tro mulig at vi har glemt at de av oss som er "unge sjeler" (cirka 97 % av enhver befolkning bestående av utrygge og uselvstendige kollektivister som trenger noen å overlate ansvaret for livene sine til og skylde på for å føle seg vel, og som mener at flertallet alltid har rett, uavhengig av hvor villfarne de har latt seg forledet til å bli av de få som har lært seg å tjene penger på slikt.) i den forstand at vi mangler inkarnasjoner nok til å føle oss normalt og naturlig trygge på omgivelsene våre, og har glemt at vi fødes igjen som banrebarna til hverandres fiender, og at vi aldri egentlig noen gang opphører å eksistere, slik at illusjonen om at vi er sykelige og dødelige nå endelig har blitt å oppfatte som den normale og naturlige måten å oppfatte virkeligheten på.

De siste hundre år, har vi gradvis mer og mer kastet barnet ut med badevannet i og med at vi har sluttet å tro på noen Gud eller at Skapelsen har noen intelligent design og at alt som skjer er tilfeldig.

De siste 70 år, har vi dessuten gradvis lært at det er normalt og naturlig å være smertefull og syk, og at ingen kan slippe unna denne nå plutselig så grunnleggende sannheten.

Selv er jeg i følge Ullevål Nevropsykologiske klinikk belemra med en IQ som ligger "mange ganger over gjennomsnittet" (eksakt hvor høy, har de fortsatt tilgode å opplyse meg om), slik at jeg mangler evnen til å overse sammenhengen i hvordan alt henger på greip her. Egentlig.

Og da blir alle de teite negativ karma-skapende konspirasjonene som har ført oss inn i den villfarelsen som vi befinner oss i i dag, gjennomført tilgivbare; og derfor ikke lengre nødvendige å skjule for noen eller å holde hemmelig gjennom latterliggjøring eller likvidasjon av oss som plaprer.

Den som gjør en tilforlatelig feil, gjør den nettopp for å lære av den. Til å slippe å gjenta den. For å komme videre i neste klassetrinn i Livets Skole.

Gamle sjeler (cirka 3 % av enhver befolkning bestående av trygge individualister – som mangler behovet for noen å skylde på, og tror at de kan ha rett, selvom alle andre omkring oss påstår det motsatte – har milliarder av inkarnasjoner som alt mulig og titusenvis av inkarnasjoner som menneske bak seg,) vet intuitivt at vi alle egentlig er våre egne og hverandres utgaver av den ene Gud som gjennom våre alles like hellige frie viljer velger å tro mulig og derfor erfarer virkeligheten som alt og oss alle i den form vi har nå.

Derfor kan ikke jeg forventes å oppfatte noe eller noen utenfor meg selv som verdige min forakt eller ærefrykt. Kun min betingelseløst kjærlige oppmerksomhet i form av min ærbødige respekt og min oppriktige fortrolighet, eier jeg noen som helst motivasjon til å ønske å utveksle. Og en innarbeidet vane om å konversere og skape fri nok kommunikasjon til å oppnå gjensidig trivsel med hva- og hvem som helst. I en hvilken som helst situasjon. Gjør det mulig for meg å føle meg som den engelen jeg vet at vi alle egentlig er. Når det omsider går opp for oss.

Jeg har til og med opplevd å stilne en storm en gang, og var mektig takknemlig for minnet Gud hadde åpenbart i meg hvorpå jeg valgte å fantasere om og lære meg å tro det mulig igjen; etter å ha glemt det i 1000 år, sånn at det skjedde for øynene på meg og ble sant. Noe nyttig å kunne lære bort, er det ihvertfall!

Vissheten om at alt og alle jeg møter på min vei er andre mer eller mindre uintelligente og umodne; kanskje tidligere utgaver av meg selv, gir meg overskuddet jeg trenger til å være genuint glad i alt og alle som jeg møter på min vei, eller får øye på når jeg passerer – og unner dem å føle seg trygge på meg, fri i forhold til meg, samt satt pris på av meg for å være den de selv aller helst ønsker å være – i det minste i i mitt selskap.

Møter jeg dyr på veien, ærer og respekterer jeg dem; og gir den den samme følelsen av å være hellig som jeg unner alt og alle. Og virker samtidig gal på alle som lydig følger Janteloven.

Kun når jeg lykkes i dette, opplever jeg det som å leve i Himmerike på jord, om du vil. At alt og alle jeg møter på min vei blir like samarbeidsvillige i å oppnå gjensidig trivsel.

Etter at jeg lot meg mobbe over på full uførepensjon av kolleger etter fjorten år i tjenesten – hvorav de siste seks av dem på halv uførepensjon – fordi jeg la sjela mi i jobben og derfor var på hils med og nøt gjensidig respekt overfor alt og alle.

Da jeg lærte å gjøre jobben min, lærte jeg at jeg "for sikkerhets skyld" måtte være nøye med å huske å opptre aggressivt og i forsvarsposisjon overfor alle de blant kundene som jeg ikke kjente fra før av – og på denne "forsvarlige" måten "allerede hadde lært at var til å stole på" – sånn at jeg på denne måten sørget for å være "føre var" og "slapp å bli tatt på senga" når det naturlig nok viste seg at de var så ute av balanse der og da, at de automatisk ga meg igjen med samme mynt på den måten; og vi oppnådde å skape krig med hverandre. Sånn at vi blei stressa av det nok til at det gjorde i det minste følelsesmessig vondt, og at vi kanskje til og med tok permanent skade av misforståelsen.

Derfor virket det normalt og naturlig for alle som fulgte dette rådet å ha fiender blant kundene. Noe jeg etterhvert lærte meg å ikke skjønne vitsen ved, fordi jeg var belemra med en altfor høy IQ til å være blind for noe som helst. Jeg ønska kun å bevare speider- og dugnadsånden jeg i oppveksten hadde latt meg oppdra til og tilegne meg overskudd til å opptre som en god og samarbeidsvillig venn med alt og alle blant kundene, kollegene og mine overordnede.

Men da jeg hadde kolleger som overhørte kunder i form av hva de oppfattet som potensielt livsfarlige fremmede menneskers barn, som irettesatte hverandre med noe à la: «Nei, ikke gjør det her; denna kelnærn er kul, så her oppfører vi oss ånkli!»

Ved å følge sikkerhetsreglene litt for ivrig, kom jeg da selvfølgelig i skade for å bryte den hellige Jantelov som bestemmer at vi ikke skal skille oss ut og være til bry for de kjedelige byråkratene som misliker forandring, fordi de egentlig lar seg stresse av bare å jobbe for penga, og derfor ikke tilegner seg overskudd til å en gang bekymre seg for hvordan.

Siden 2000, har jeg imidlertid latt meg mobbe over på full uførepensjon av kolleger som ikke likte at jeg tillot meg å legge sjela mi i jobben, nok til å få det trivelig med alt og alle av de som gad å befatte seg med meg.

Og fordi ingen arbeidsgivere jeg har oppdaget ønsker arbeidere som ikke kan jobbe maks antall timer overtid, er jeg vissnok for dyr og derfor automatisk uinteressant å ansette; ufaglært som jeg er.

Derfor har jeg oppdaget gleden ved å føle meg nyttig; og at dette er en følelse jeg automatisk fikk da jeg jobba, men etter at jeg fikk ferie hele året, og til halvparten utbetalt hver måned av hva jeg fikk tidligere og hadde vent meg til å kunne bruke.

Det som kun angår deg og/eller andre utover din tid med meg, angår jo ingen andre. Og allerminst meg. Noe som gjør meg fullstendig gjennomført uinteressert i alt du ikke vil fortelle meg om deg selv.

Men jeg er heller ikke særlig lur å fortelle ubehagelige rykter om andre til. For da går jeg bare til dem som ryktet omhandler, og spør og graver til jeg ser hva som må til for å oppklare misforståelsen; da jeg bryr meg om alt og alle like høyt.

Fra 1994 har jeg vært en takknemlig student av Et Kurs I Mirakler, som jeg oppfatter som Jesu ord og som gjør jeg svært lykkelig og trygg å lese.

Om deg kan jeg bare fortelle de som spør hva jeg er aller mest stolt av deg for. Hva jeg måtte velge å la meg irritere over deg for, er det jo isåfall bare du som kan endre på. Derfor forstår jeg ikke hvorfor jeg skulle forventes å bable om det til andre som jo uansett ikke kan gjøre noe fra eller til for å endre på tankegangen din.

Å i det minste forsøke å legge min personlige og subjektive ære i gå foran med et godt eksempel, er hva jeg må begrense meg til, om jeg ønsker å komme noen vei med Skapelsen. For jeg kan ikke skape noe sånt aleine. Bare subjektivt for meg selv.

Siden det er umoderne å tenke selv, og moderne å studere og sitere andre, er det ofte vondt å svelge påstander jeg kommer med. Spesielt når de er ubegrunnet med sitat fra ett eller annet skriftsted fra en eller annen autoritet, og ikke kan bevises.

Stol bare på at de er mine egne erfaringer, og at jeg mangler evne til å bevise dem for deg. I det minste før du har gjort meg oppmerskom på problemstillingen, så jeg kunne se hva jeg fikk ut av å spørre Skaperen om råd før jeg kom tilbake til deg med et svar.

I dag skal man liksom ha rede svar på alt i samme øyeblikk som man fikk spørsmålet. Man intervjues i hytt og pine, og svarer man helt feil på noe som man ikke har undersøkt grundig nok først, beviser dette liksom så at alt annet man har sagt også bare må være feil.

Dette gir en ubegrunnet angst for å tørre å mene noe.

Og min mening er at alt og alle er verdige – i det minste min – betingelseløst kjærlige oppmerksomhet i form av min ærbødige respekt og oppriktige fortrolighet. Hvor målet mitt alltid er at den eller det eller de som forholder seg til meg, skal føle seg trygge på meg, fri i forhold til meg, samt satt pris på av meg, nettopp for å være den du selv aller helst ønsker å være når vi er sammen eller gir hverandre et oppmuntrende smil i forbifarten.

Jeg betrakter for eksempel Anders Behring BREIVIK som et offer for sin egen forakt for andre. For de (andre delene av Gud) som han forakter og velger å la seg forføre av andre like paranoide ego utenfor seg selv til å tro at de fortjener å dø ved at han skyter kroppene deres livløse, er i mine øyne et overgrep mot hans egne fremtidige inkarnasjoner. Hele liv som han har tilgode å erfare, før sjela hans kommer i mål i Skapelsen, og gjøre Gud ("Den kollektive bevissthet") i stand til å være helt hel, om du vil. Etter min erfaring, inkarnerer Gud her i form av alt og oss alle, nettopp for å samle på alle følelser som er mulig å oppfatte og analysere og skape noe nytt og bedre på grunnlag av.

For Gud er imidlertid ikke tid og rom noen begrensning. Derfor er det slik som regel at folk man dreper inkarneres av en fremtidig utgave av en selv. Og at Gud på denne måten allerede har skapt straffen som omgivelsene føler behov for å gi til vedkommende. Og at fengsel og andres forakt i dette livet ikke er nødvendig for at det skal være balanse i Skapelsen. Derimot er en forklaring om hvordan virkeligheten egentlig henger på greip, nødvendig for at vedkommende skal innse hva vedkommende har gjort. Mot seg selv. Nok til at vedkommende kan gjøre alt det som skal til for å gjøre godt igjen skaden. Men denne trangen må komme innenfra vedkommende selv for å virke helbredende på omgivelsene.

Å passivt bli straffet av andre utgaver av seg selv, virker bare mot sin hensikt og skaper enda mer infløkt karma og roter til og floker bare Skapelsen til enda mer.

Men en opprydning av rettsvesenet vårt sett ut fra et åndelig perspektiv er det ikke mulig for dagens i egne øyne normale og naturlige kollektivistmennesker å fatte grunnlaget for. Derfor vil jeg ikke mase om noen slik endring før dette har blitt tilstrekkelig forklart i media til at folk flest innser logikken og begynner å bli modne for det.

Det går ikke an for noen å frelse verden alene. Til dette kreves samarbeid med alt og alle som verden består av. Å bo i Norge gir litt smaken av det at det er normalt å være unik og enestående; og at om det finnes to helt like, så skapes kjedsomhetsfølelser og nyskapning som normal og naturlig følge.

Velger du å misforstå denne teksten til å betrakte meg som et kristusidol som kan frelse deg for deg, sånn at du slipper å gjøre det selv, har du misforstått hva kristus er for noe rart.

Kristus får vi kun kontakt med gjennom meditasjon. Denne bevisstheten kommer innenfra hver enkelt, og kan ikke styre noen utenfor en selv.

Skulle jeg noen gang la meg forføre av andre til å påstå at jeg er den eneste rette kristus for alle andre òg, må du isåfall betrakte meg som en antikrist som gjennom å være en diktator og ha ansvaret for at mange lider eller dør, skaper meg unødig mange lidelsesinkarnasjoner å leve i min egen subjektive framtid, og dette er for meg derfor ikke noe attraktivt å utsette meg for.

Jeg er isåfall belemra med en altfor høy IQ til å evne å la meg friste til noe sånt.

Fortell meg om din egen oppfattelse av virkeligheten om du vil!

www.bearcy.com

Visit BearCY's HomoSite; Pantheïsm+GayLib. & Why You shall NOT worship any Gods but You!

OnLiner!