8322s definisjon av Service på T-banen

Service

Av ungene på Kolsåsbanen gitt kjælenavnet «Crazy Bob», fordi jeg også tillot meg å snakke på engelsk over høyttalerne ved endestasjoner og togbytter; i de tilfeller da toget måtte tømmes fullstendig for kunder:
«—Dette er siste stasjon; vær snill og forlate toget!
—In English: This is our last stop; please leave the cars!»

—Hva er nå service mon tro?

Service handler om å aktivt velge å tillate deg å gi hvem som helst av kundene dine, den ærbødige respekt og samarbeidsvilje som du ønsker at alt og alle av kundene dine skal føle for deg og bedriften du har tatt på deg ansvaret for å representere. Og når jeg sier hvem som helst, så mener jeg nettopp dét.

Service handler om å ikke tillate deg å leke filmfremviser, for så å projisere dine egne bortgjemte følelsesblokkeringer i form av «ondsinnede troll» og «farlige monstre» over på noen av kundene dine, slik at du videre ville kunne finne på å velge å tillate deg å bevare en «sunn skepsis» som ville tillate deg å oppføre deg aggressivt og i forsvarsposisjon; i tilfelle noen av dem skulle finne på å være farlige; for da eier de jo ikke forutsetninger til å gi igjen med samme mynt på annen måte og opptre som noe annet enn dét.

Så derfor må du derimot velge å tillate deg å aktivt velge å se dem alle for hvem de selv velger å oppleve seg som. —For ingen er onde i egne øyne.

Hvis du ønsker å jobbe i et serviceyrke (eller et «tjenende yrke» på norsk) må du derfor tillate deg å oppdage at de alle i utgangspunktet er vennligsinnet mot alle som tillater seg å aktivt velge å behandle dem med den ærbødige respekt og oppriktige fortrolighet som de selv føler at de fortjener og videre føler seg avhengige av for å i det hele tatt klare å gi igjen med samme mynt på den måten ved å kunne klare å samle seg nok til å kunne oppføre seg ordentlig tilbake mot deg, slik at de derved får anledning til med god samvittighet å gi deg den respekten du trenger og videre er avhengig av for å kunne gjøre jobben din, både behagelig, trygt og sikkert for alle du befordrer.

Og dersom du ønsker å slippe å måtte føle deg tvunget til å oppføre deg slik mot absolutt alle kundene, kollegene, dine over- og underordnede, ja, da har du ikke mye i en servicestilling å gjøre. Da skader du bedriften du jobber for mer enn du gavner den. For da vet du ikke hva du gjør. I hvertfall ikke så lenge du mener å tro at det er en servicebedrift du jobber for.

Da bør du heller se deg om etter en jobb som kan passe bedre for deg og dine evner og egenskaper. En jobb som ikke krever at du skal oppføre deg som folk mot hvem som helst; som ikke nødvendigvis i utgangspunktet behandler deg med den respekten som du føler at du fortjener, og videre føler deg avhengig av for aktivt å kunne velge å tillate deg å oppføre deg ordentlig tilbake, overfor dem (at du ikke føler deg moden til med god samvittighet å velge å kunne ta deg betalt for å utføre et tjeneryrke profesjonelt og gjennomført nok til at det kan gjøres lønnsomt, med andre ord; også for alle kundene dine; slik at de frivillig ønsker å betale for seg).

Og hvis du ikke ønsker å yte hvem som helst service, kan du heller ikke forvente at du skal kunne tro at du kan diktere alle de som virkelig ønsker sine kunders samarbeide og derved også sin arbeidsplass sitt beste, til å danse etter din paranoïde pipe. For hvis du tror dét så sterkt at du gjør alt du kan for å overbevise dine kolleger, under- og overordnede om at bare du har rett, og at de alle bare har å følge «Janteloven»; i så fall vil du sørge for at servicebedriften du jobber for ender opp med å gå konkurs. For da vil du etterhvert medvirke til at bedriften ikke lenger klarer å oppnå å beholde livsgrunnlaget sitt – nemlig fornøyde og derfor også frivillig betalende kunder, som heller ikke føler trang til å hevne seg mot dine kolleger i form av aggressiv, respektløs opptreden eller danner borgervern og begår hærverk mot bedriften ved og utføre noe de selv oppfatter som en tilbake mot uniformen du bærer – velfortjent hevnreaksjon.

Det er dette som nå er i ferd med å skje med Banedivisjonen i AS Oslo Sporveier. Nå er vi kommet så langt på vei utfor stupet, at vi begynner å få problemer med å hente oss inn igjen. Nå begynner kundene våre å finne andre og bedre alternativer, som for dem føles tryggere, og mer behagelig å forholde seg til.

Denne trenden er det jeg forsøker å hjelpe til med å snu. Og jeg er heldigvis ikke alene i Banedivisjonen om å jobbe med dette. Jeg ønsker derfor også ditt samarbeide og din hjelp i å se denne langsiktige utfordringen for hva den er. Jeg kaller den «Turistattraksjonen metrOslo», og håper at vi har kommet så langt at i det minste alle lag av Sporveisledelsen forstår hva denne utfordringen innebærer innen år 2010, slik at vi da endelig kan begynne å ta denne utfordringen på alvor. For i dag er det desverre altfor mange umodne og udannede unnasluntrere i nøkkelposisjoner i bedriften som gjør at dette ennå ikke lar seg gjøre.

«Ingen angriper noen uten å ha til hensikt å skade dem først. Denne regelen har ingen unntak. Når du tror at du angriper i selvforsvar, mener du at det å være grusom mot andre gir deg beskyttelse; at du er trygg på grunn av grusomheten din mot dem. Du mener å tro at det å skade en annen gir deg frihet. Og du mener at å gå til angrep er å bytte bort tilstanden du befinner deg i nå med noe bedre, tryggere, mer sikkert fra farlige invasjoner og fra frykt.

Fullstendig gjennomført sinnssyk er idéen om at det å forsvare deg fra frykt er å gå til angrep! For her blir frykten din avlet og matet med blod, for at den skal vokse og svulme og rase. Og slik beskytter du frykten din i stedet for å tillate deg å unnslippe den. Her lærer du en lekse som kan spare deg for mer forsinkelse og unødig ulykke enn du kan forestille deg mulig. Den er dette:

Du skaper alt du beskytter deg mot, for kun gjennom ditt eget forsvar mot det blir det virkelig og derfor også uunngåelig for deg. Legg ned våpnene dine, for kun da vil du gi deg selv muligheten til å erfare og derfor også oppfatte dem som ubrukelige for deg.»

Kristi Ord

Av alle følelser jeg gir til hvem som helst, får jeg automatisk tifold igjen av eksakt den samme følelsen fra alt og alle andre som forholder seg til meg på sin måte igjen; uansett hvilken følelse jeg i utgangspunktet gir. Så hva fáan er da vitsen ved å gi annet enn betingelsesløs kjærlighet; i form av ærbødig respekt og oppriktig fortrolighet – med klare og trygge grenser; i form av alle lover og regler som gjelder forklart slik at hvem som helst forstår og derfor ikke har noen problemer med å forholde seg til dem? Det er dét jeg vil ha, fra alt og alle som velger å forholde seg til meg, og noe annet enn dette gidder jeg ikke å forholde meg til fra noen. Ikke én gang fra deg… Men jeg innser imidlertid at jeg må ta initiativet til dette selv, ved måten jeg opptrer mot deg på, og gjennom den generelle innstillingen min til alt og alle! —Takk for at du er til; også for meg! :o)

BearCY

Arbeidsmiljøloven