Tanker om frykt og årsakene dertil…

Klikk for å se stort bilde!
BearCYs Adresseside med tilgjengelighetskalender.       

Jeg kan kanskje ikke understreke sterkt nok, at leser du ting på dette nettstedet som uroer deg, eller som du opplever som selvfølgelig sprøyt, så gå annet steds hen med oppmerksomheten din. Da er du gjensidig uønsket også her hos meg. :o) Da vil du ha langt bedre av å forholde deg til dine egne interesser og pliktfølelser. Her får du bare mine. Jeg bekjenner at jeg er evig og at jeg anser alt og alle andre å være det òg; inkludert deg.

Vi er på vei inn i lysets tidsalder igjen, etter noen slitne elleve tusen år og har klart oss gjennom, denne gangen òg. I Vannmannens tidsalder – som handler om forståelse og samhold – skal vi alle etterhvert tillate oss å være enige i de påfølgende to tusen år igjen. Det er en eviglang sirkel dette, som går rundt og rundt, og som ingen ende ser ut til å ta, og ingen kan styre utenom. Vi er alle hverandres elever i Livets Skole, og vi lærer alle det vi er her for. Uansett hvordan det føles. Det er vi selv som velger det. Ved å oppfatte det overhodet. Oppfatter du noe, ja da er Sjelen din (din del av Gud for deg) opptatt av å formidle deg nettopp den følelsen, for da er det kun denne følelsen sjelen din vil ha. Din hellige Sjel er her for å samle på følelser den ikke har fra resten av evigheten. Følelser den kun kan få gjennom å leve ditt liv på din måte nå, fullstendig.

Hvis du vil, kan du sørge for at du lever i et Himmerike, hvor alt og alle omkring deg gir deg sin kjærlige oppmerksomhet. Men kun ved å gi kjærlig oppmerksomhet til alt og alle du til enhver tid måtte bestemme deg for å omgi deg med, kan du oppnå den enorme følelsen det er å få igjen med samme mynt fra alle på den måten. Velger du å være ubevisst på dette, er utfordringen å gi deg selv muligheten for å teste om det stemmer. For husker du på å gi betingelseløst kjærlig oppmerksomhet til hvem som helst, ja, da får du bare tifold igjen av dét; fra nettopp alt og alle; eller i Himmerike på jord som du nå i stedet velger å skape ved å være til for alle som forholder seg til deg, på sin måte.

—Ikke nødvendigvis nettopp de du gav den betingelseløst kjærlige oppmerksomheten din til. Velger du å forvente dét, ja, da skuffer du deg selv unødig. Men det er du som gjør det. Ingen andre enn du kan ta på seg ansvaret for dine private forventninger med påfølgende skuffelser. Det er slik Gud fungerer. Gud = Alt + Alle = Skaperen av alt som skjer i livet ditt. Du også. Når du tar på deg dette ansvaret, ja, da vil du ikke lenger ha noen problem med å forholde deg til meg i hvertfall, for da er vi enige. Da lever du ditt liv. Dét er ditt privilegium. Ikke mitt. Det angår meg like lite som alt det rare som står i ukebladene i intime detaljer om navn navnesen. Jeg kan kun leve mitt liv. På min måte, som meg. Men jeg kan godt være én av dine mange fortrolige venner for en tid, inntil du med mine påminnelser har tatt tilbake selvtilliten din og derfor kan tillate deg å velge å føle deg trygg og fri i forhold til alt og alle, dersom du tillater deg dét. Men jeg er slett ikke den éneste, og er ikke jeg for deg, finner du helt sikkert noen annen å forholde deg betingelseløst kjærlig oppmerksomt overfor, dersom du ikke klarer å gjøre det selv. Jeg klarte det jo; og jeg er jo bare én av mange, da må jo du også kunne klare det. Vi er jo alle like mye verd i Gud. Og alle Skaperens uunnværlige og uatskillelige hellige Deler, er derfor like mye verd.

Oppfattelsen du har av omgivelsene dine, handler kun om at du ubevisst leker filmfremviser og derfor får anledning til å projisere («vise frem»; som en filmfremviser som spiller av sine egne forestillinger for seg selv) dine egne sider ved deg selv; som du er flau over og derfor ikke føler deg moden til å forholde deg til som dine egne, over på andre. Med andre ord: Kun på deg selv kjenner du dine omgivelser. Det du tror du forakter ved andre, er kun ting du forakter ved deg selv, og som du projiserer over på vedkommende for å få det såpass på avstand at du kan se på det og bli kjent med det og etterhvert lære deg å bli glad i det. Når du med hånden på hjertet kan si til deg selv at du elsker alt og alle omkring deg betingelseløst kjærlig, først da kan du si at du elsker alle sider ved deg selv uten å lyve for deg selv. Når du har kommet så langt i modningsprosessen din, at du kan velge å tillate deg å elske alle sider ved deg selv av hele ditt hjerte, først da har du forutsetning til å elske en annen uten forbehold. I og for seg hvem som helst av oss. De øvrige, like viktige, deler av Gud. :o)

Oversatt av Bear Cattlisle YAWNERSON. Utdrag fra Et Kurs I Mirakler (A Course In Miracles; ACIM). Kanalisert og skrevet ned av en avdød ateïstisk kvinnelig psykiater i USA fra 1964 til 1972. Diktert i jeg-form av Jesus Josefsen (Yeshua ben Yussuff) fra Nazareth, og ment som en korreksjon til det Nye Testamente i bibelen: «Hvorfor de umodne disiplene misforsto meg». Han forsøker å gå foran som et godt eksempel til etterfølgelse, og gjøre den grusomme Jahvé og Moseloven utdatert, men disiplene hans misforstår og gjør ham bare om til enda et tilbedelsesobjekt, et nytt idol; en ny antikrist av stein å frykte. Formålet med kurset er en gjennomført opprydning i tankegangen vår, slik at vi lettere kan lære oss å resonnere like klart og betingelseløst kjærlig som Jesus velger å gjøre. Her hjelper han oss å frelse oss selv; da han ikke kan begå det overgrep det ville være å frelse oss for oss, før vi føler oss modne til å ta skjeen i egen hånd og gjøre det selv. Her gjengis øvelse 170 av til sammen 365 øvelser; én for hver dag i året:

«Det er ingen grusomhet i Gud og heller ingen i meg.

1. Ingen angriper uten å ha til hensikt å skade. 2Dette har ingen unntak. 3Når du tror at du angriper i selvforsvar, mener du at det å være grusom gir beskyttelse; at du er trygg på grunn av grusomhet. 4Du mener at du tror at det å skade en annen gir deg frihet. 5Og du mener at å angripe er å bytte bort tilstanden du befinner deg i nå med noe bedre, tryggere, mer sikkert fra farlige invasjoner og fra frykt.

2. Fullstendig gjennomført sinnssyk er idéen om at det å forsvare deg fra frykt er å gå til angrep! 2For her blir frykten din avlet og matet med blod, for at den skal vokse og svulme og rase. 3Og slik beskytter du frykten din i stedet for å unnslippe den. 4I dag lærer vi en lekse som kan spare oss for mer forsinkelse og unødig ulykke enn vi kan forestille oss mulig. 5Det er dette:

6Du skaper alt du beskytter deg mot, for ved ditt eget forsvar mot det blir det virkelig og uunngåelig for deg. 7Legg ned dine våpen, for kun da vil du være i stand til å velge å oppfatte dem som falske og ubrukelige pyntegjenstander for deg.»

3. Det virker som om det er fienden på utsiden av deg som du angriper. 2Enda setter forsvaret ditt opp en fiende på innsiden; en fremmed tanke i krig med deg, som berøver deg for fred, splitter sinnet ditt inn i to leire som virker fullstendig uforsonlige. 3For kjærlighet har nå en «fiende», en motsetning; og frykt, den fremmede, trenger nå ditt forsvar mot trusselen som jo egentlig er deg.

4. Hvis du er påpasselig når du tar i betraktning de midler som ditt innbilte selvforsvar skrider frem med på sin innbilte vei, vil du oppfatte premissene som disse idéene bygger på. 2Først er det åpenbart at idéer må forlate sin kilde; for det er jo du som angriper, og må derfor være den som har unnfanget idéen. 3Allikevel angriper du noe utenfor deg selv, og skiller sinnet ditt av fra ham som angripes av deg, med fullkommen tro på at splittelsen du laget er virkelig.

5. I neste omgang har du således gitt kjærlighetens egenskaper til dens «fiende». 2For frykt blir nå din trygghet og beskytter av din fred, til hvem du henvender deg for trøst og lindring, samt for å oppnå frihet fra tvilen om din styrke, og håpet om hvile i drømmeløs stillhet. 3Og ettersom kjærlighet er avkuttet fra det som tilhører den og bare den alene; kjærlighet blir herved tillagt egenskapene til frykt. 4For kjærligheten vil be deg om å legge ned alle forsvar som rett og slett toskete. 5Og våpnene dine ville ganske sant smuldre til støv. 6For dét er hva de er.

6. Med kjærligheten som fiende, må grusomheten bli til gud. 2Og guder krever at de som tilber dem, adlyder dem blindt, og nekter å stille spørsmål ved hva de dikterer. 3Brutal straff måles opp og deles ubarmhjertig ut til de som stiller spørsmål ved om kravene er fornuftige eller tilregnelige og gyldige. 4Det er deres fiender som er urimelige og sinnssyke, mens de selv, alltid er nådige og rettferdige.

7. I dag betrakter vi denne grusomme gud sindig og rolig. 2Og vi noterer at selv om hans lepper er innsmurt med blod, og ild ser ut som å flamme ut fra ham, er han kun laget av stein. 3Han kan intet gjøre. 4Vi trenger ikke å trosse eller utfordre hans kraft. 5Han har ingen. 6Og de som i ham ser sin trygghet, har ingen beskytter, ingen kraft å påkalle i fare, og ingen mektig kriger som kan sloss for dem.

8. Dette øyeblikk kan virke forferdelig. 2Men det kan også være tiden for din frigjøring fra ynkelig slaveri. 3Du gjør et valg mens du står foran dette idol, ser ham nettopp som han er. 4Vil du gjenopprette til kjærlighet hva du har forsøkt å rive fra den og i stedet har lagt foran denne sjelløse og likeglade tingen av stein? 5Eller vil du lage et nytt idol for å erstatte det gamle? 6For grusomhetens gud tar mange former. 7En annen kan bli funnet.

9. Enda må du ikke tro at frykt lar deg unnslippe frykt. 2La oss huske hva kurset hittil har understreket om hindringene til fred. 3Den siste, som er vanskeligst å tro på er ingenting, og en tilsynelatende hindring med utséende som en solid blokk, ugjennomtrengelig, fryktelig og forbi overvinnelse, er frykten for Gud selv. 4Heri ligger den grunnleggende forutsetning som innsetter tanken om frykten som gud på tronen. 5For frykt er elsket av de som tilber den, og kjærlighet virker nå som om den er innhyllet i grusomhet.

10. Hvor kommer den fullstendig sinnssyke troen på guder som hevner seg, fra? 2Kjærligheten har hverken byttet ut eller forvekslet sine kjennetegn med de som kjennetegner frykt. 3Enda må tilbederne av frykt oppfatte sin egen forvirring i frykten sin «fiende»; dennes grusomhet er nå blitt en del av kjærligheten. 4Og hva virker vel da mer skremmende enn Hjertet til selveste Kjærligheten? 5Blodet virker som om det kommer fra Leppene Hans, ilden kommer fra Ham. 6Og Han er forferdelig over alle andre, grusom hinsides alle begrep, slår ned alle som gjenkjenner Ham å være sin Gud.

11. Valget du gjør i dag er sikkert. 2For du ser for siste gang på denne bit av utskåret stein som du laget, og kaller det gud ikke mer. 3Du har nådd denne erkjennelsen tidligere, men du har valgt at denne grusomme gud får bli med deg fortsatt i enda en form. 4Og derfor har frykten for Gud kommet tilbake til deg. 5Denne gangen etterlater du den. 6Og du kommer tilbake til en ny verden, lettet av dens vekt; ikke lenger iakttatt av dens blinde øyne, men i klarsynet av at valget ditt er gjenopprettet for deg.

12. Nå tilhører øynene dine Kristus, og Han ser gjennom dem. 2Nå tilhører stemmen din Gud og gjenlyder Hans. 3Og nå forblir ditt hjerte i fred for all tid. 4Du har valgt Ham i stedet for idoler, og dine kjennemerker, gitt deg av din Skaper, er gjenopprettet for deg til slutt. 3Din påkalling av Gud er hørt og svart. 6Nå har frykt måttet vike for kjærlighet, ettersom Gud Selv erstatter grusomheten.

13. Fader, vi er lik Deg. 2Ingen grusomhet holder oss fast i seg, for det er ingen i Deg. 3Din fred er vår egen. 4Og vi velsigner verden med hva vi har mottatt fra Deg alene. 5Vi velger igjen, og gjør vårt valg for alle våre brødre, vel vitende om at de er ett med oss. 6Vi bringer dem Din frelse, som vi har mottatt den nå: 7Og vi takker dem som gjør oss fullstendige. 8I dem ser vi Din storhet, og i dem finner vi vår fred. 9Hellige er vi fordi Din Hellighet har satt oss fri. 10Og vi takker. 11Amen.»

Kristi Ord

På seg selv kjenner man andre…English Speaking

Det er merkelig med frykt. Det virker som om folk tillater seg å la seg skremme av sine egne følelsesblokkeringer til å «være redde», liksom, bare for å unnskylde seg for seg selv at de ikke gidder å bruke hodet til å tenke fornuftig med; fordi at dét liksom skal være mer slitsomt! —Si meg, gjør det vondt å tenke, eller?

Når vi oppfatter andre mennesker og hendelser rundt oss, så gjør vi det kun i egenskap av oss selv. Det er bare våre egne projeksjoner vi oppfatter. Vi har ingen forutsetning til å oppfatte hvordan andre mennesker oppfatter omgivelsene sine; heller ikke hvordan de oppfatter oss. De oppfatter bare hva de selv velger å projisere på sin selvvalgte oppfattelse av Alt + Alle (de deler av Gud) som de mer eller mindre bevisst velger å omgi seg med; inkludert oss. Dette er i grunnen ganske komplisert når vi tenker over det. Men samtidig så latterlig enkelt:

Se for deg en projektør. Vi kaller den vanligvis for en filmfremviser. Den projiserer en rekke bilder opp på et lerret, slik at vi skal kunne se dem og forholde oss til dem. Tenk deg så at du er et slikt lerret, og at kjæresten din projiserer de sidene ved ham selv som han er forelsket i, over på dette lerretet, som i grunnen er deg, men som han ikke kan oppfatte, fordi han lar seg blende av sine egne forestillinger om hvem du er. Tenk deg så at du gjør noe som han ikke liker at du gjør. Han lar seg skuffe over «deg». «Du» er plutselig ikke lenger det idealet som han har bestemt seg for at du skal være. Plutselig gjør du noe som for ham oppfattes som «negativt» eller «farlig». Han begynner så å projisere et helt annet bilde over på lerretet som du mer eller mindre bevisst velger å være for ham, enn det han gjorde i utgangspunktet. Du er for ham blitt et helt annet individ.

Du er fortsatt den du alltid har vært: et individ av helheten i kontinuërlig utvikling. Han har bare forandret sin meget spesielle og enestående oppfattelse av (sine egne forestillinger om) deg (dem er det jo ingen andre som har? :o). Men det er ikke deg han har forandret oppfattelsen sin om. Det er kun sine egne projeksjoner (forestillinger om seg selv han spiller av) på deg, som han har forandret.

Når vi ubevisst oppfatter sider ved oss selv som vi ikke ønsker å vedkjenne oss i bevisstheten, projiserer vi dem over på andre mennesker, dyr eller omgivelsene våre. Den bakenforliggende årsaken til at vi gjør dét, fortsatt mer eller mindre bevisst, er at Sjelen vår ønsker å tvinge oss til å forholde oss til nettopp disse sidene ved oss selv, som produserer nettopp den følelsen. Forhåpentlig skal vi gjennom denne prosessen lære å akseptere disse sidene ved oss selv òg. Deretter skal vi lære å bli glad i disse sidene, for til slutt å elske dem, betingelsesløst kjærlig.

Dette betyr i overført betydning, at når du elsker alt og alle omkring deg betingelsesløst, først da kan du si at du elsker alle sider ved deg selv. Og først når du elsker alle sider ved deg selv betingelseløst kjærlig; da elsker du automatisk alt og alle omkring deg tilsvarende kjærlig. (Det var denne «Gudskjærligheten» Jesus forsøkte å beskrive for disiplene sine, da han brukte det eksempelet som disiplene hans valgte å misforstå og derfor tolke som «nestekjærlighetsbudet»; at vi skal elske vår neste som vi elsker/forakter oss selv. Det gjør vi automatisk når vi elsker oss selv betingelsesløst kjærlig; for da eier vi ikke annet enn betingelsesløs kjærlig oppmerksomhet å gi til noen. Da først opptrer vi som ansvarlige Deler av Gud)

I stedet for å konfrontere og forholde oss til sider ved oss selv som vi ikke har klart å akseptere ennå, velger vi å projisere dem over på andre, for så å fordømme disse menneskene. – For det er jo alltid så greit å finne noen å skylde på; så vi slipper å forholde oss til våre egne mangelfullt utviklede sjelsevner; ved og ta stilling til våre egne problem. Slik skyver vi dem «ut av verden». Egentlig gjør vi ikke dét. Vi bare utsetter problemene, fordi vi ikke føler oss modne nok til å takle dem i øyeblikket.

Det er slik såkalt «rasisme» fungerer. Hva «rasisme» egentlig dreier seg om, er det svært få som forstår, eller velger å tenke igjennom så langt at de klarer å forstå det: For da slutter de opp med å være rasister. :o)

Professor i zoologi, Bjørn FØYN, ved universitetet på Blindern i Oslo: Like før Annen Verdenskrig skrev han en lengre avhandling i et forskningstidsskrift om Hitlers raseteorier, hvor han plukket fra hverandre hele teorien og radbrakk den fullstendig på en like humoristisk måte som lille, ubetydelige jeg i det minste forsøker å formulere meg. Som genforsker, så han på raseblanding som noe sunt og positivt. Det motsatte av raseblanding var, i hans øyne, innavl; det at en søster og en bror får barn sammen. Hvor i verden finner du de sterkeste, statistisk mest motstandsdyktige mot alminnelige sykdommer, og de – i det minste i mine øyne – aller vakreste menneskene?

Jo, blant barn av foreldre som kommer fra vidt forskjellige raser. På grunn av denne avhandlingen havnet han selvfølgelig i Grini konsentrasjonsleir, som en «fiende av staten ("Det Tredje Tusenårsrike") og dettes både hellige og ubrytelige Jantelov». Mange år før selve Janteloven ble forfattet under nettopp dét navnet, dessuten.

Rasisme og syndebukkmentalitet handler i grunnen om troll. Troll er en måte å skyve problemene tilsynelatende «vekk» på. Troll er en beskrivelse av sider ved oss selv som vi ennå ikke føler oss modne til å tørre å forholde oss til. Vi har kanskje fått skjenn eller ris da vi var små, for ting vi gjorde, som ikke var akseptert av foreldrene eller de øvrige omgivelsene våre. Så fikk vi «straff»; fordi dette var «galt» – eller sagt med andre ord for egoet til de voksne: uakseptabelt. Dette hadde nemlig de fått straff for først

Hva vi lærer av «straff», er å begrave de Gudegitte sider ved vårt hellige Selv som vi av omgivelsene lærer at vi må «skamme oss» over. Dersom disse sidene ved oss selv er så viktige for Sjelen vår at vi forholde oss til dem for å ha noen mulighet til å utvikle oss videre i Livets Skole, blir de til troll i bevisstheten vår. På fagspråket til heksene og åndemanerne kalles dette for følelsesblokkeringer; eller blokkeringer av energi.

Disse blokkéringene skaper vi i begynnelsen helt bevisst. Etterhvert baller de på seg hver gang vi konfronteres med trangen til å utføre de handlingene som vi lot oss straffe for som barn.

Dersom vi er så sterke at vi etterhvert klarer å våkne opp nok til å oppdage hva troll egentlig er for noe, og derfor utfordrer disse blokkéringene vi har, tilstrekkelig til at de løser seg opp – at vi med andre ord tar trollene frem i lyset, slik at de sprekker – ja, da får vi umiddelbart tilgang til skattene de gjemte på. Eller rettere sagt: Egenskapene ved oss selv som disse blokkéringene blokkerte for.

Det skjer faktisk aldri at slike troll blokkerer for og gjemmer på noen negative egenskaper eller evner. Det er bare den gjennom omgivelsene styrte oppfattelsen vår som vi har latt oss ødelegge av den gang vi fikk straff for å utføre dem. Kanskje omgivelsene våre ikke syntes det passet seg for små barn å gjøre «slike ting»; og spesielt dersom det dreide seg om noe seksuelt.

Dersom du føler at du har blokkéringer; eller sagt på en annen måte: føler at du har ting du er fryktelig redd for, og som du tror andre mennesker er i besittelse av, enten i form av evner eller tilbøyeligheter, kan du være trygg på at det er deg selv du egentlig er redd for. Ikke dem.

Det er fullstendig ulogisk å være redd for noen eller noe utenfor deg selv. Dersom du går rundt og er redd for andre mennesker, må du ta deg en tur inn i deg selv for å lete etter årsaken. For du vil aldri finne den utenfor deg selv.

Hva som skjer når du er redd for andre, er en lang prosess som jeg vil forsøke å forklare nærmere ved å fortelle om episoder i mitt eget liv, som har vært med på å åpne øynene mine i forhold til hva frykt egentlig handler om.

Dersom du ikke orker å lese alt som følger etter dette avsnittet, tyder dette bare på at du ikke ennå føler deg moden for denne kunnskapen. Derfor kan du rolig begynne å lese. Er denne kunnskapen til hinder for din utvikling videre, vil den rett og slett ikke interessere deg, og du vil automatisk «falle ut» av teksten, og ikke klare å konsentrere deg. Så ikke tillat deg å være redd for å få vite noe som ikke angår deg, eller som kan være farlig i forhold til din utvikling videre i livet! Du vil glemme den så snart det er deg tjenelig igjen! :o) Jeg velsigner deg og tilbyr deg denne tjenesten, dersom du lar deg inspirere av den. :o) Og lar deg slippe om du skulle la deg skremme av egne forestillinger om den, som jeg ikke kjenner til fordi de ikke utspringer fra min fantasi, men fra din egen. E-post. :o)

Damen med hunden på Kolsåsbanen

Sommeren '94, hadde jeg en opplevelse på Kolsåsbanen, som etter at jeg analyserer den, virkelig har åpnet øynene mine i forhold til uro, bekymring, angst, frykt, engstelse, tortur, smerte og redsel, samt død. Det var sommer og varmt i været. Sent på ettermiddagen. På Ringstabekk stasjon mot sentrum, kom det på en dame med en hund som gikk løs. Damen satte seg ned i et hjørne og tilsynelatende toet sine hender mens hun intenst stirret ned i fanget sitt. Hunden trippet rundt i vognen fra den éne til den andre og snuste og ble klappet og kjælt med. Før jeg hadde kommet frem til neste stasjon kom det en sober, eldre herremann frem til meg, som presenterte seg som pelsdyrallèrgiker og ba meg om å ta affære. Så etter å ha åpnet dørene på Tjernsrud stasjon, gikk jeg bak i vognen til damen, og spurte henne høflig om hun kunne være så snill å sette bånd på hunden sin.

«—Det er båndtvang på offentlige transportmidler, forstår du».

Nei! Dét kunne hun nå ikke gjøre. Det var hennes hund; så dét hadde ikke jeg noe med!

«—Men du forstår, det har ikke noe med meg å gjøre, det er fordi vi også har kunder som er pelsdyrallèrgikere; og de er også avhengige av å kunne reise med oss, uten å risikere å bli syke».

Nei! Hun ville nå ikke høre på dét øret! Så etter en tirade av høflighet og blank avvisning, mens medpassasjerene hennes så ut som om de begynte å få problemer med å holde seg alvorlige, så jeg ikke at jeg kunne gjøre annet enn å si:

«—Nå har jeg dessverre ikke tid til å snakke med deg lenger, jeg har en rutetid å forholde meg til og siden jeg nå har fått en klage, også noen Befordringsvedtekter. Derfor blir jeg nødt til å gi deg et ultimatum: Enten setter du bånd på hunden din nå, eller så går du av.»

Da var jeg plutselig autoritær; om jeg var aldri så høflig og omtenksom i tonen og væremåten min. Damen reagerte med frykt. Det virket plutselig som om hele virkeligheten omkring meg ble noe mørkere. Jeg så hvite, spindelvevstynne stråler som skjøt ut fra mellomgulvet på damen (Solar Plexus). De traff meg over hele kroppen. Ingen av strålene unnslapp meg. Overalt hvor strålene traff meg, føltes det som om det stakk; akkurat slik det stikker i huden når du har ligget og sovet på en arm eller hånden din, fordi blodårene utvider seg når blodet trenger seg ut igjen. Jeg ble fullstendig paralysert. Det knøt seg i maven min og snørte seg i halsen. Hårene reiste seg i nakken min, og jeg ble helt stiv som en stokk, og uten å ane hvorfor, skrek jeg til damen, og skjelte henne ut etter noter; jeg aner ikke hva jeg sa; høyere og høyere, til damen hulkende forlot vognen, og alle de andre passasjerene satt og så på meg som «den store, stygge ulven». Jeg stod igjen, desorientert, redd og skjelvende og skjønte ikke hva som hadde skjedd.

Den gamle damen på Karl Johan

En annen episode, som hendte sommeren '95 på Karl Johan. En varm sommerdag. Solen skinte og alle var glade og lykkelige. En ungdomsgjeng, full av kåte ungdommer, som løp rundt og dro hverandre i flettene, hylte og skrek og hadde det fantastisk festlig sammen. En énslig eldre dame med stokk, kom stavrende nedover gågaten. Tilsynelatende både blind og døv. Da hun var på høyde med ungdomsgjengen, skjedde det samme om igjen. En jente hvinte plutselig til, damen vendte oppmerksomheten sin fra skotuppene sine og opp mot de glade ungdommene; men i motsetning til meg så ikke damen en gjeng hyggelige ungdommer.

—Hun hadde lest avisene og sett nyhetene på TV. Hun hadde fulgt med på reklamen for forsikringsselskapene på de kommersielle TV-kanalene. Hun hadde latt seg hjernevaske av et maskineri av skrekkpropaganda som ikke eier sidestykke i historien.

Hun så derfor en «horde av ungdomspøbel», og valgte derfor å bli livredd. Virkeligheten ble liksom mørkere, jeg så hvite «usynlige» stråler som skjøt ut av mellomgulvet på damen. De traff de nærmeste ungdommene, og det var som å se i sakte kino, hvordan ansiktsuttrykkene deres forandret seg. Fra glade og lystige, via åpen vantro, og til slutt åpenlys aggresjon. De gjøv løs på damen, slo og sparket. Damen ség sammen på gaten. Ungdommene fortsatte å sparke og slå henne. Inntil med ett: Plutselig stoppet de hvite strålene fra damen. Hun besvimte vel, antar jeg.

Deretter så jeg liksom i sakte film igjen, hvordan ansiktsuttrykkene til ungdommene forandret seg, fra villskap og angrepslyst via paff vantro, og til slutt fullstendig desorientert forvirring. De ante tilsynelatende ikke hva de hadde gjort; langt mindre hvorfor. Plutselig så det ut til at én av dem fikk en lys idé; liksom for å «forklare» overfor seg selv, hvorfor han hadde gjort det han hadde gjort, og grep tak i vesken til damen og tok bena på nakken, med resten av gjengen etter seg.

Angst

Jeg har også selv opplevd å bli slått ned ved opptil flere anledninger tidligere. Men jeg har også evnen til å analysere egen oppførsel og reaksjon. Ved alle tilfellene var jeg livredd. Jeg hadde vondt i maven av frykt. Angsten fikk kroppen til å skjelve. Jeg husker også hvordan angriperne så ut i ansiktet; hvordan de hadde et fordreiet, stivt uttrykk, som jeg nå i ettertid ikke har særlig store problemer med å tolke som smerte og panisk selvforsvar. Før trodde jeg at det var angriperne det hadde tørna for, eller at de rett og slett var onde sadister.

Men nå forstår jeg at ikke noe menneske eller dyr er ondt i egne øyne. Og derfor trenger ikke jeg gjøre dem farlige heller, ved å være redd for dem.

Så i dag, når jeg skvetter til på grunn av ett eller annet, det være seg en høyrøstet hund i et portrom, en gjeng med «skumle» mennesker på banen, eller et menneske som følger etter meg i en park om natten. Da tar jeg meg selv hardt i nakken, og sier til meg selv: «—Nei, jeg vil ikke bli redd. Jeg vet hvor farlig dét er!» Og så konsentrerer jeg meg om å sende ut gode følelser, omsorg og kjærlighet i alle retninger, og spesielt mot den eller de som forårsaket at jeg skvatt. Og med ett liksom smelter de, de blir hyggelige og omgjengelige. Hundene begynner å logre, selv om de fortsetter å gjø. Det handler om at jeg forsøker å gi meg selv en oppdragelse foreldrene mine ikke hadde forutsetninger for å gi meg. Jeg har også fått høre at jeg har så trygge øyne. Spesielt fra små barn og gamle damer. Jeg føler meg også ganske trygg for tiden. Det er ikke noe som kan skremme meg lenger.

Beskyttelse mot ubevisst provokasjon

En dag i november '95 traff jeg en dame, en kollega på brakka på Majorstuen. Hun jobbet bare i helgene, mens jeg jobber «Helgefri-disponibel». og jeg hadde aldri sett henne før, selv om hun har jobbet i Sporveien lengre enn jeg har. Vi kom i snakk, og hun forklarte meg om hvordan man beskytter seg mot «energi-angrep», som hun kalte det. Når folk sender frykt mot deg, av én eller annen grunn. Hun viste meg bevegelsene; hvordan du holder hånden opp foran toppen av hodet (kronechakraet), med håndflaten kontinuerlig vendt ut mot den du skal beskytte deg mot. Deretter vipper du hodet sidelengs med ørene fra skulder til skulder, ruller med mavemusklene, mens du samtidig, i jevnt tempo fører hånden (fortsatt med håndflaten vendt ut) ned foran kroppen, til den er på høyde med Solar Plexus; eller det chakra du ønsker å beskytte. Deretter skyver du den frem mot angriperen, hvorpå du i samme bevegelse som du skyver, snur deg og går. Om du ikke har anledning til å virkelig gjøre disse bevegelsene (av frykt for å virke tåpelig ;o), hjelper det allikevel bare å konsentrere seg om å tenke at man gjør dem; og forestille seg det, så nøyaktig som mulig.

Jeg fikk anledning til å prøve ut dette, en gang jeg høflig og vennlig spurte en mann på rundt de femti om han kunne være så snill å børste etter seg når han forlot vognen. Han satt med de sølete støvlene sine på setet foran seg. Vanligvis blir folk svært velvillig innstilt overfor en slik oppfordring, i stedet for å bli skjelt ut, slik mine kolleger lærer hverandre opp til å gjøre.

Mannen reagerte ikke slik i det hele tatt. Han reagerte med frykt. Jeg så det samme scenariet enda en gang og kjente støtet av frykten han sendte meg i maven, men denne gangen forsøkte jeg bevegelsene jeg hadde lært måneden før; og de hjalp. Jeg beholdt tryggheten, var fortsatt rolig og avbalansert. Jeg ble ikke aggressiv i det hele tatt. Jeg var svært takknemlig og samtidig uendelig stolt av meg selv: Nå hadde jeg endelig lært å ta vare på meg selv på en gjennomført måte. De andre passasjerene syntes vel jeg så noe dum ut, men det er langt bedre enn om jeg skulle ha gått til angrep på mannen.

—Bare synd at ikke ungene lærer det samme på skolen! Da ville ikke denne bakvendte syndebukkmentaliteten ha fått lov til å være så levende i bevisstheten til folk, og vi ville fått langt færre som vokste opp og lærte å bli småkriminelle fengselsfugler.

Dersom du klarer å forestille deg alle andre mennesker som filmlerret. Vi går alle rundt og oppfatter hver vår versjon av virkeligheten omkring oss. Ingen av oss oppfatter alt likt. Alle oppfatter alt forskjellig. Forsøk å forstå hvordan dette fungerer i praksis. Hvor usannsynlig det hele må virke på en utenforstående.

Det har vært mange spekulasjoner på hvorfor enkelte mennesker blir «bortført» og «eksperimentert med» av utenomjordiske vesener. —Personlig synes jeg ikke det er det minste rart. Jeg vet godt hvorfor de gjør det. Jeg forstår dem også utmerket. De har nemlig ikke noen forutsetning for å forstå oss. Hvorfor vi velger å leve i et slikt «bakvendtland» av et samfunn. De forstår ikke hvorfor vi tillater oss å føle frykt. Dette gjør dem svært nysgjerrig på de av oss som tillater oss å la oss styre av slike følelser.

—Og legg merke til at det kun er folk som tillater seg å være redde og i panikk som blir «bortført». Aldri noen som «ønsker det» og er «nysgjerrige» og ikke er redde. Så enkel er forklaringen. Er det ikke rart, og merkelig bakvendt?

Husk at ingen mennesker eller dyr er farlige, før du tillater deg å være redd for dem. Da kan de til gjengjeld bli livsfarlige. Men husk at det er dine egne projeksjoner du egentlig er redd for. Husk at fryktenergien du sender mot disse intetanende individene som du i første omgang velger å projisere «trollene» dine på, vil utløse en aggresjon og en voldelig opptreden, uten sidestykke i tilværelsen omkring deg. Husk at det er din «blinde frykt» som utløser den tilsynelatende «blinde volden» du opplever er rettet mot deg. Opplever du at du blir utsatt for fysiske og psykiske angrep av omgivelsene dine, må du se nøyere på ditt eget følelsesliv. Du må lære deg å bli stolt av og glad i deg selv. I alle sidene ved deg selv. Ikke overse noen av dem! Først når du er trygg på deg selv, først da har du noen forutsetning for å være trygg på andre!

Opplever du å møte mennesker som du ikke stoler på? Husk da at det kun er de sidene ved deg selv som du projiserer over på vedkommende, som du ikke føler deg trygg på. Tillit til andre kommer – som de fleste andre ting – innenfra deg selv.

Det er svært vanlig at vi mennesker lar oss forføre av fortiden; det som allerede har skjedd, til å projisere den over på nåtiden, slik at vi velger å oppfatte det som at det er dette som vil skje nå. Og når vi velger å tro dét, fratar vi oss forutsetningen til å oppfatte hva som egentlig skjer nå. For vi projiserer vår egen fortid over på nåtiden, og ser bare den. Dømmer du folk ut fra hvordan du har oppført deg mot dem tidligere; har du vært redd for dem; har du mistrodd dem; har du i det hele tatt følt noe negativt overfor dem; ja, da dømmer du deg selv fra å bli kjent med dem i dag, og fra å motta de gavene de har å gi deg nå. For de er også i utvikling, og forandrer seg hele tiden, uansett hva du velger å tro eller ikke.

Kun på deg selv kjenner du andre…

Norske allmennlegers resept mot angst: Angstringen.

Oppfattelsen din av omgivelsene er kun en projeksjon av dine egne sider ved deg selv overført på dine omgivelser.

Med andre ord: Kun ved å kjenne deg selv fullstendig, kan du virkelig kjenne andre. Hva du tror du elsker ved andre er kun sider ved deg selv som du er forelsket i, og som du projiserer over på dem. Hva du tror du forakter ved andre er kun sider ved deg selv som du forakter og som du projiserer over på dem. Hva du tror du er redd for hos andre er kun sider ved deg selv som du er redd for og som du projiserer over på dem.

Og alt dette projiserer du over på vedkommende kun for å bli i stand til å få det såpass på avstand at du kan bli i stand til å betrakte det, og lære å kjenne det; slik at du etter en tid kan føle deg moden nok til å lære deg å elske det.

Når du – med hånden på hjertet – kan si til deg selv at du betingelsesløst elsker alt og alle sider ved alle du omgir deg med: kun da kan du si at du elsker alle sider ved deg selv uten å lyve for deg selv. Når du elsker alle sider ved deg selv av hele ditt hjerte, kun da kan du ha den fjerneste forutsetning til å elske en annen uten forbehold. Kun da kan du gjøre deg selv virkelig lykkelig. Og dette tar tid å lære seg.

Livet er en enorm skole hvor Gud kan lære seg selv å kjenne gjennom oss alle. Vi er alle Dets barn, og på grunn av dette er vi alle umåtelig viktige for Gud. Om du tror at du er mer verd Guds kjærlighet enn den du velger å kalle en morder eller en skurk, har du misforstått hva altomfattende kjærlighet handler om. Den du kaller en morder og en tyv spiller bare ut dine egne projeksjoner på vedkommende, din frykt og dine problemer med å elske deg selv.

Guds rike er i sinnet ditt og i kroppen din. Bruk det vel, for å lære om kjærlighet i alle ordets betydninger. Når du tror at du forakter en annen, forakter du deg selv. Ikke gjør det! Du er et barn av Gud, skapt i Hans bilde; og som sådan er du en Gud; som alt og alle andre også er det. Du bare tror at du ikke er det.

Husk: Alt du tror er kun hindre på veien mot betingelsesløs kjærlighet. Slutt å tro. Begynn å vite. Begynn å føle. Dette er din utfordring! Sett i gang å gjør det…

Tiggere av kjærlighet og tiggere av lidelse

Det er mange tiggere i Oslo sentrum, som snubler rundt i filler, skitne og stinkende av urin og oppkast. Jeg har vært venner med mange av dem i flere år. De kjenner meg igjen av utséende.

De går alle omkring og ber om mynter. De fleste som møter dem føler medlidenhet og gir dem noe, og jeg forstår ikke hvorfor de gjør det. Er de dumme? Vet de ikke hva disse tiggerne virkelig vil ha og egentlig er på jakt etter? Det penger egentlig handler om er at penger er det samme som energi. Det handler bare om hvordan du bruker dem. Og hva du vil ha dem til.

Disse tiggerne som du ser overalt hele året, i snø og regn, i solen og i vinden, snublende rundt på steder som Stortinget, Egertorvet, Grensen, Karl Johan, Jernbanetorvet, Grønland, og alle de andre navnene på steder omkring i sentrum av Oslo, hva tror du de får ut av det hele?

Hvis du måler det i norske kroner, får de omtrent 2000,- kroner pr dag. Det blir omtrent 60.000,- kroner pr måned, eller 720.000 kroner i året. De får omtrent like mye som de store sjefene i de fleste private bedrifter, siden disse menneskene jo også må betale høye skatter; noe tiggerne unngår.

Men hva gjør de så med alle disse pengene? De sløser dem vekk. De bruker dem alle opp på én gang. Og hva kjøper de for dem? For det meste heroïn, hasj, amfetamin, crack, ecstasy, forskjellige former for alkohol og tobakk. Og så sulter de. Kan du tro det? Å gjøre sånt mot seg selv? Hele tiden?

Hva de egentlig er på utkikk etter, er avslag. Og for hvert avslag de får, synker de enda litt lengre ned i sin egen selvmedlidenhet. Dette gjør at de lider. Dette gjør dem deprimerte. Og når du bruker alt ditt overskudd av energi på å trykke deg selv følelsesmessig så langt ned i selvmedlidenheten din, at du ikke føler at du har noe overskudd igjen til å gjøre noe med det; da er du hva vi kaller «deprimert». Da vet du av hele ditt hjerte at «ingen er glad i deg». Da vet du at du er helt alene i verden, og at ingen har behov for dine tjenester, eller ønsker å ha deg i nærheten. At ingen bryr seg om du lever eller dør.

Denne følelsen er hva de er på jakt etter. Følelsen av å lide. De har ikke nok av denne følelsen. Den kjeder dem ikke ennå. De er unge sjeler, med få inkarnasjoner som menneske bak seg. Og ingen kan hjelpe dem ut av «lidelsen» deres, før de får nok av denne følelsen. Inntil denne følelsen kjeder dem. Når dét skjer, først da vil de gjøre noe med situasjonen de befinner seg i nå. Da vil de begynne å be om hjelp. Og tro meg; de vet hvordan de skal oppnå den!

Hva de fleste av dette velferdssamfunnets «sosionauter» (du vet: disse sosiologene som tror at de vet stort sett alt som er verd å vite her i verden. Før i tiden, fantes det intet mellom himmel og jord; men nå er «sosionautene» der!) tror, er at de kan «hjelpe» disse «ulykkelige menneskene» ut av «lidelsen sin». Og de bruker opp all sin energi på å «hjelpe» mennesker som ennå ikke føler seg modne for å skjønne dem. Mennesker som ikke forstår at «dette» er hjelp. Mennesker som saboterer all «hjelp» de får. Fordi denne «hjelpen» bare er til hinder fra å gi dem det de egentlig er på jakt etter: Å lide. Å synke så dypt ned i denne følelsen som overhodet er mulig å få til. Å gi etter for gleden ved å lide. For å gjøre det mulig å si til verden: «—Hei! Jeg er her! Jeg lider! Se på lidelsen min! Se hvor fælt jeg har det! Er det ikke forferdelig? Er ikke jeg tøff, som kan holde ut slik smerte? Er du ikke egentlig ganske misunnelig på meg?»

Og når sosionautene møter disse menneskene, hva føler så de? En profesjonell følelse av deltakelse og medlidenhet. Og så brenner de seg helt ut gjennom å «hjelpe» mennesker de har like liten sjanse i å lykkes med å hjelpe som en snøball har med å kjøle ned en våken vulkan. Og hva gjør de? De gir disse «stakkars sjelene» energi i form av penger! Av alle ting, gir de dem penger! De gir penger til mennesker som kun forakter penger og alt penger står for. Mennesker som ikke har den fjerneste forutsetning til å forstå hva de får. Fordi du kan aldri gi et annet menneske hva hun eller han ennå ikke føler seg moden for å ønske seg selv å ta i mot. Når noen ønsker noe, da, og bare da kan du gi vedkommende det. Når de ikke vil ha det, kan du ikke gi dem det, og forvente at de skal kunne bruke det til noe nyttig for seg selv eller andre, selv om du tvinger det på dem. Det er som å snakke med en murvegg. Den svarer heller ikke.

Og til sist, når lideren har lidd nok, slik at vedkommende er full av denne følelsen, først da vil vedkommende selv begynne å spørre om hjelp. Da først kan du hjelpe vedkommende. Ikke før. Da kan du gi av din kjærlighet, og se at det nytter. Men først må du lære deg å diskriminere mellom et menneske som ber om hjelp og et menneske som ber om lidelse. Du må gi dem sjanser til å bevise at de virkelig vil først. For mennesker som er på utkikk etter lidelse, gjør alt de kan for å såre seg selv. De til og med forsøker å såre deg. Og når de har klart å såre deg så grundig, ved å svikte deg, da sårer de seg selv enda mer. Da har de lykkes med å lide. Da lykkes de med å skuffe seg selv. Da beviser de for seg selv hvor uverdige de er din kjærlighet og tillit. Og de vil fortsette med dette inntil de har fått nok av denne følelsen. Men siden det kan være vanskelig å skille mellom ærlig spørsmål om hjelp og ærlig spørsmål om lidelse, må du ikke la dem skuffe deg. Du må la dem skuffe seg selv. Du må være stolt, og behandle dem som om de er små barn; for det er hva de er inni seg. De er på randen til å åpne Hjertechakraet sitt, og til dette trenger de all den lidelse de kan skaffe seg.

Du må unne dem følelsen av å lide. Inntil de har fått nok. Du kan ikke bestemme for dem, når de har fått nok. Kun de selv kan gjøre dét. Du kan bare elske dem av hele ditt hjerte. Når du gjør det, må du øve deg opp i å føle medfølelse i stedet for medlidenhet. For medlidenhet er en farlig emosjon når du er trøtt av å lide. Medfølelse er ikke en emosjon som du føler gjennom Solar Plexus chakra. Medfølelse er en følelse du føler gjennom Hjerte chakra. Medlidenhet er en emosjon du føler gjennom Solar Plexus chakra. Den vil bare blinde deg og tillate deg å la deg manipulere av målene deres, og gjøre at du lider sammen med de du forsøker å hjelpe. Du må skille mellom disse når du forholder deg til lidere:

Når mennesker virker som om de lider, og de gir etter for denne følelsen fullstendig, virker det som om de har gitt opp alle drømmer om hva livets gleder kan innebære og bringe med seg for dem. At de virker som om de har mistet alle ambisjoner om å skape glede i livet sitt. Det er enormt viktig å unne dem denne oppfattelsen av virkeligheten deres. For dersom du forsøker å tvinge dem til å være «lykkelige» (i din meget spesielle oppfattelse av ordet), vil det éneste du oppnår med anstrengelsene dine være at de blir fullstendig apatiske og dersom de ikke ser noen annen mulighet; at de begår selvmord, og begynne å inkarnere på nytt i en ny kropp; utenfor din diktatóriske rekkevidde.

Dette gjelder også for barn, som av én – for oss ganske uforståelige – grunn føler behov for følelsen de får gjennom sexmisbruk og voldelige foreldre.

Vi er alle sjeler, som er på reise gjennom en sjø av liv. Vi inkarnerer kropper for å samle på følelser. Hvis vi lar oss nekte én spesiell følelse i dette livet, må vi simpelthen reïnkarnere, for å fullføre samlingen vår av denne følelsen. Og vi vil ikke gi opp før vi har lykkes.

Liderne er de største lærerne av alle. Vis dem ærbødighet! —Og du vil hedre deg selv…

En guide i meditéring...
Oversatt utdrag av meditasjon fra boken
til et noe norskere språk: Objektsformen
er gjeninnført, og en rekke tilsynelatende
forsøkt «fornorskede» engelske ord og
uttrykk er erstattet av
BearCY
til noe også
du kan forstå, som ikke
alltid har husket å ta med deg
fremmedordboken din.
[:-))

 

I det siste har jeg snakket via tekstmeldinger med mennesker på et homsetreffsted som heter Gaysir. Ofte kommer jeg i krangel med mennesker som på meg virker som «blinde som aggressivt forsøker å argumentere for hvorfor det ikke er noe å se»!

Jeg lar meg ofte forføre til å bli med på argumentasjonen, men som oftest ender det med at vedkommende bare lar seg provosere grenseløst over min arroganse i forhold til vedkommendes spesielle virkelighetsoppfatning. For oppfatter vedkommende virkeligheten slik, den nødvendigvis også oppfattes slik av alt og alle andre som innbiller seg at de kan si noe som helst om virkelighetsoppfatning som er verd å forholde seg til.

Mitt åpenbare svar til dette er: Ikke forhold deg til noe du  ikke føler deg moden til i øyeblikket, for da vil du allikevel ikke forstå noe som helst. Da er det uvesentlig for deg å forholde deg til her og nå.

Dette betyr ikke at jeg her gir deg noen allmektig rett til å bestemme for meg hva som er rett eller galt i en hvilken som helst sammenheng. At jeg stilltiende må innfinne meg med at slik er virkeligheten for deg, og derfor må jeg gjøre alt som står i min makt så den blir slik for meg òg, for bare da kan jeg oppnå din velsignelse for det jeg gjør. Jeg gir deg bare rett til å mene dét for deg selv, likesom jeg kun kan bestemme hva som er rett eller galt for meg.

Er du blind for evigheten, og derfor aggressivt går i gang med å skulle argumentere for noe du ikke ennå føler deg moden til å forholde deg til, er du på tynn is. Da prater du dessuten for døve ører, sett ut fra mitt synspunkt. Jeg vet av min egen erfaring at virkeligheten jeg opplever er evig. Jeg vet jo også at jeg er det; så hvordan skal jeg da kunne overbevise meg om noe annet kun ved hjelp av dine argumenter, som jeg ikke ser sammenhengen i en gang? Dette gir derfor ingen mening for meg å krangle om. Med noen.

Vi opplever virkeligheten ut fra forskjellige forutsetninger. Så enkelt er det. Vi har derfor forskjellige meninger om det meste; men kan allikevel være venner, fordi vi innser at vi alle har hver vår bit i puslespillet å gi til helheten. Du gir deg på din måte, og jeg gir meg på min.

Til alt og alle andre som måtte finne på å forholde seg til oss, på sin spesielle måte der og da. Forhåpentligvis lærer de av feilene sine nok til å gjøre det bedre neste gang vi møtes. Det er arrogant og ikke så lite imperialistisk å bevare en selvmedlidende og derfor også Jantelov-inspirért «sunn» skepsis i slike tilfelle: «Tvilen skal alltid komme tiltalte til gode!»

Husk det!

Glemmer du det, vil du slå deg på alt og alle du møter, éne og alene fordi du velger å glemme hva du er til for: å samarbeide med alt og alle om å gi betingelsesløs kjærlighet inkludert klare og trygge grenser for din egen og andres velferd til alt og alle som måtte finne det for godt å forholde seg til degsin måte i øyeblikket. Da tar du nemlig initiativet til å gjøre det mulig for dem å gi igjen med samme mynt på den måten. :o) Ellers driter du deg jo ut! :o)

Jeg anser meg å være såpass prektig at jeg kan tillate meg å føle meg stolt av å hele tiden gjøre meg bedre i å oppfylle de mål jeg setter meg i forhold til å øve meg opp i å bli flinkere i å forholde meg til hvem som helst på deres premisser så langt det går innenfor mine grenser for hva som er trygt for meg. Så kan jeg eventuelt lære om hva som kan være trygt for meg etter at jeg har latt meg påvirke av dem til å tørre mere. :o) Gi meg selv større selvtillit. :o)

Slik at jeg kan føle meg helt trygg i forhold til alle som forholder seg til meg; på sin måte. Da oppnår jeg nemlig plutselig muligheten til å gi dem min fortrolighet og tillit. Og når jeg gir tillit, oppnår jeg at de jeg gir den til plutselig får anledning til å gi igjen med samme mynt på den måten. :o)

Det finnes selvfølgelig unntak: Selvmedlidende og selvundertrykkende mennesker som ikke under noen omstendighet tør å være seg selvsin spesielle måte 100%; kan ikke (gi seg selv det elementære overskudd vi alle plikter å sørge for å gi oss selv først – for nettopp å få overskudd til å) unne andre å få lov til å være seg selv på sine egne premisser, heller!

Du må tillate deg å tenke litt lenger enn nesa rekker, for å klare å fatte at det faktisk er slik virkeligheten henger sammen. Og at du først når du innser dette, plutselig kan oppleve deg som allmektig over din egen skjebne. Ikke over andres, vel å merke! :o)

Tror du at du kan bli allmektig over andres skjebne enn din egen, har du misforstått. Du kan like lite bli allmektig over andre som andre kan bli over deg. Tror du dét er mulig, vet du ikke hva evigheten er. Men du kan være såpass før at du kan hjelpe andre å påvirke seg selv i positiv retning i forhold til hva du bryr deg om i øyeblikket til enhver tid. Hva meningen med livet er?

To me, FEAR is just an abbreviation, meaning:
«False Evidence Appearing Real»!

Hidden Truth, Forbidden Knowledge with Steven Greer:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

BearCY's GayMaze --- Password Protected Link! BearCYs Adresseside BearCYs Homse-Labyrint --- Passordbeskyttet Peker!
BearCY's HomoSite English Speaking BearCYs HomseNettsted

BearCY's HomoSite: Mix of Pantheïstic Enlightenment with Gay Pornography.

OnLiner!