BearCY = Bear Cattlisle YAWNERSON

Samlivskonstellasjoner i Himmerike

Jeg forstår teksten over dit hen at det er det byråkratiske – og derfor også det fullstendig upersonlige "offentlige" – som her; uten å reflektere nærmere over hva dette innebærer, som påtar seg "eiendomsretten" over alle "adoptivbarna", så lenge KrF tror de har "makta over alt og alle", vel å merke. :o)

Jeg lever tilsynelatende i en helt annen virkelighet: Jeg forholder meg derfor bare til det jeg selv bevisst velger å oppfatte virkeligheten som, og dét er noe ganske annet.

Hva KrF mener med "naturlige og stabile familier", har jeg tilgode å skjønne, all den tid dette innebærer kun ett eller to voksne mennesker som skal velsignes med å slite seg ut på ansvaret for oppdragelsen av alt fra ett til tyve barn, og at disse enkeltpersoner i tillegg langt i fra forventes å gjennomgå noen spesiell obligatorisk utdannelse i denne sammenheng med hensyn til barneoppdragelse, humanbiologi, helse-, sosialfag, psykologi og pedagogikk, slik at barna ikke kan garanteres å styres unna "tilfeldige" overgrep eller generell mishandling. Jeg forsøker derfor å analysere dette videre her:

Jeg er ett av til sammen tre barn oppdratt av to uvanlig stabile voksne som fortsatt bor sammen og er hverandres fortrolige venner livene ut. De er skapende engler uten å ane at de er det. Dessverre har de ikke oversikten over alt de skaper, slik at de tror at de også må lide og dø her i livet; innen de er fylt hundre år eller der omkring.

I tenårene forsøkte jeg å komme ut av skapet som homse. Dette krevde av meg et selvmordsforsøk for å oppnå. I Sporveien forsøkte jeg å komme ut som engel. Det kostet meg stillingen min. På hjemmesiden min forsøker jeg å komme ut som en filosof og et åpenhjertig barn. Og jeg går ut fra som en selvfølge at barndommen min kommer til å vare til jeg har fylt søtti år; slik den pleier å gjøre. For først da vil jeg ha anledningen som skal til for å opptre som en ansvarlig voksen i noen tusen år. Ikke som eldet eller syk; men som en mot KrF sin byråkratbestemte "normale" og derfor også "naturlige dødslov", oppfattet kjettersk ungdom i min beste alder.

Rett og slett fordi jeg nekter å være en ond mobber som følger Janteloven. Ikke fordi jeg følger Janteloven og derfor ville ha ansett meg å være dum fordi jeg ikke har sørget for å være utlært i alt før jeg begynner i livets skole, men fordi jeg tillater meg å tro på Gud som summen av alt og alle, og derfor tillater meg å lære alt her og nå, sammen og i samarbeid med alle de øvrige delene av Gud jeg møter i min hverdag. Derfor innser jeg også at jeg ikke kan dømme noen for noe som helst; men at livet derimot krever at jeg stiller spørsmål ved alt. Dette har jeg samtidig all rett til: Det å stille spørsmål, er ikke det samme som å dømme de som ikke tenker som jeg gjør; snarere tvert i mot.

Siden jeg forholder meg til evigheten som bevissthetsgrunnlag, og bygger videre på alle sammenhenger jeg ser i virkeligheten, forholder jeg meg ikke til sporene de setter etter seg, slik "KrF sin idoltilbedelse", ”vitenskapen” eller ”journalismen” velger å forholde seg til virkelighetens hendelser på, men at jeg derimot konsentrerer meg om å fokusere på sammenhengene som forårsaket dem, slik at det plutselig blir mulig å lære av disse. Så lenge jeg er klar over at det er disse sammenhenger jeg forholder meg til, kanskje til og med enkelte ganger på bekostning av sporene de etterlater seg, og som resten av virkeligheten (i følge KrF med deres "uimotsigelige" bibel) velger å forholde seg til som den grunnleggende sannhet, opplever jeg det som utfordrende å forholde meg til denne virkelighetskløften i forhold til de fleste av de som forholder seg direkte til meg.

Grovt sett kan jeg skille dem som skapere av himmerike kontra helvete på jord. Når jeg ser sammenhengene i alt som skjer, slik at jeg slipper å velge å styre inn i noen av ”ulykkene” eller ”smertene” de også kan forårsake, slik at jeg kan styre meg utenom dem; opplever jeg i stedet lykke og tilfredshet ved å være meg på min måte.

Jeg er en sjel som inkarnerer en kropp som skaper seg et ego som ikke helt klarer å forholde seg til det de øvrige ego som i den samme virkeligheten bor, fordi disse forholder seg i stor grad til avtrykkene i virkeligheten som den grunnleggende sannhet og ikke engang enser årsaken til at de selv skapte dem i første omgang; under illusjonen om at det er skapt av andre enn dem selv. Det er denne årsaken jeg forholder meg til som skapende i virkeligheten, og siden jeg ser at det er slik for meg, så må jo imperialisten i meg i grunnen velge å anta alt og alle andre også må være like hellige skapende deler av Gud som jeg selv føler at jeg er; de kan bare midlertidig ha valgt å glemme det for en stund.

Nå oppfatter jeg at denne "stunden" har vart kjedsommelig lenge; nå har dette vært glemt av det store, diktérende flertall av vår kultur i snart elleve tusen år, og idéen har eksistert i virkeligheten vår i fem og tyve tusen år. Siden min oppfattelse av virkeligheten om menneskeheten på denne planeten allerede har vart i to millioner år; for planetens del, og syv millioner år til sammen i galaksen, så våger jeg å påstå at jeg har inngående kjennskap til mange andre og bedre alternative måter å inkarnere som menneske på enn KrF sine mangelfullt utviklede sjelsevners begrensende og umyndiggjørende "helvetesidyll", og som av deg og alle du forholder deg til, kan velges å oppleves som et alternativt ”himmerike” kontra det ”helvete” vi mer eller mindre ubevisst samarbeider om å skape virkeligheten vår om til i dag. For det er VI som skaper virkeligheten og lar troen vår flytte fjell for oss slik; ingen andre deler av Gud ”for” oss har muligheten til dette.

Så lenge flertallet av de som bor i denne virkeligheten velger å tilbe forskjellige slags idol; utenfor dem selv, i stedet for å innse at de selv er sin egen ansvarlige del av Gud for seg. Og at alle andre også er det for seg. Og at det derfor oppleves både som imperialistisk og umyndiggjørende av alle å skulle la seg diktere av "bibelen", ”vitenskapen” eller ”journalismen” til hvordan best skape sitt liv for seg. Fordi de føler at de må sammenlikne seg med andre i forhold til alt. Da blir det ikke noe igjen å være stolt av, for de som lar seg psyke ned til å følge Mose- eller Janteloven (som er skrevet som en satirisk parodi over Moselovens "du skal ikke tro at du er verd noe, at noen bryr seg om deg; eller at du kan lære noen annen enn deg selv noe, og du skal ikke ditt eller datt"-diktéring når det gjelder den totale mangel på selvtillit som denne virkelighetsoppfatning bygger på). Og da skal det ikke få være det for noen annen heller, hulk; snufs!

At flertallet av de som lar seg psyke ned til å tro at dette er sant, ikke klarer å skape et himmerike ut av livene sine i samarbeid med alt og alle som forholder seg på sin spesielle måte i forhold til dem, er ingen overraskelse for meg. Overraskelsen min ligger i at de ikke innser at alt og alle som noen gang forholder seg direkte til deg er din samarbeidspartner i å skape Himmerike for dere begge der og da, for videre å oppnå at vi derved unner oss selv å gi hverandre det overskudd som skal til for å klare å gi tilsvarende betingelsesløst kjærlige oppmerksomhet videre til alt og alle andre minst like likeverdige deler av Gud som forholder seg til hver i sær av oss på sine spesielle måter fremover.

Når vi gjør dét, får vi automatisk tifold igjen av den følelsen i stedet for angst, fra nettopp alt og alle andre som forholder seg til oss på sin spesielle måte fremover. Dette er måten man mest mulig effektivt skaper fred på i vårt samfunn i evigheten. Og slik pleier vi våre egne evige liv. Vi er jo til for noen, så da må vi leve opp til dét. Troen din er det éneste som begrenser deg, all den tid du velger å la deg forføre til å betrakte deg selv som en uverdig del av Gud.

At vi skal forholde oss til en fortid som vi i tillegg tillater oss å være flaue over hele tiden, og bare til den, for så å overse at vi faktisk har muligheten til å velge å tro og derved skape noe annet enn det vi normalt lar oss forføre av "bibelen", "vitenskapen" eller "journalismen" til å flytte fjell med hele tiden mens vi sårer oss selv av våre sammenlikninger med andre deler av Gud som ikke angår her og nå for oss; rett og slett fordi de aldri vil finne på å forholde seg direkte til oss noen gang; og at dette videre vil oppfattes som et overgrep, dersom vi tillater oss å bry oss med dem om i utide, virker kun selvdestruktivt.

Jeg er her for å hjelpe til med å gå inn i en ”opplysningens” eller "lysets" tidsalder hvor det etterhvert ikke lenger vil oppleves som ”in” å oppdra flere barn pr voksen, men gå over til å være flere voksne pr barn igjen. Jeg kommer fra tusener av familiegenerasjoner hvor vi hadde rundt seksti modne og voksne mennesker som elsket seg selv og hverandre betingelsesløst kjærlig i tilstrekkelig grad til å kunne opptre ansvarlig i tilstrekkelig grad til at vi alle sammen og i samarbeid kunne oppdra ett barn til å utvikle seg å bli den engelen vi søkte. Når barndommen varer i søtti slike år, blir du i stand til å skape himmerike i samarbeid med hvem som helst når du vokser opp; men ikke før du unner deg en slik familiekonstellasjon i kulturen du lever i. Om ikke du unner deg det selv, behøver ikke dette å bety at du ikke unner andre å oppleve det i fremtiden sin; selv om vi kun i egenskap av våre egne mangelfullt utviklede sjelsevners forestillinger om oss selv eier anledning til å kjenne oss igjen i og forstå hvem som helst. :o)

Før dette går i orden, må folk normalt ha sluttet med å lese og ta til seg skrifter som bibelen bokstavelig, følge Mose- og derfor også Janteloven såpass blindt som de gjør i dag, og slutte å godta alle bakvendte ord disiplene tillot seg å legge i munnen på Jesus av sine egne vanvittige projeksjoner på (forestillinger om) virkeligheten da testamentene ble skrevet ned som "sanne"; og ikke bare dét, men også videre revidert i hjel av fryktsommelige munker opp gjennom hele middelalderen.

Livets skole handler om å lære av alle våre feil. Ikke å tilbe  noen av dem. Spesielt ikke slik (”u”-) mennesker som pastor Enevald Flåten i menigheten Levende Ord velger å forvrenge det til ("umenneske"; fordi vi kun i egenskap av oss selv eier forutsetningen til å kjenne oss igjen i hverandre, og ikke for noen annen grunn enn dette). Det å skape andre, likeverdige deler av Gud om til syndebukker for å dekke over våre egne tilkortkommenheter og sjenanser, burde i såfall ikke bare kriminaliseres, men også tas til etterretning at det faktisk er mulig å forestille seg for mennesker som føler seg ”normale” og derfor ”godtatt” og ”validisert” som ”ekte” mennesker, i motsetning til syndebukkene (de andre likeverdige delene av Gud som oppfyller den for de dømmende der og da så spesielle skjebnen, og som derfor virker som om de befinner seg i konflikt ”mot” deres egne spesielle projeksjon på Gud, og) som de derfor kan velge å la seg forlede til å dømme som ”uverdige”.

Det å ha en ”uverdig” last eller å gjøre en ”uverdig” handling, oppleves ikke i vår virkelighet som særlig forskjellig. Selv om enkelte skiller mellom ting de ikke aner noe om fordi de i grunnen er å oppfatte som ulykkelige barn i Gud som er uvitende om hvor viktige og vesentlige vi alle faktisk er, og derfor tilsynelatende mangler evne til å skaffe seg tilstrekkelig erfaring.

I psykologien snakkes det om Maslow’s behovspyramide, og denne har hjulpet meg å sette ord og navn på mange av mine hindre i virkeligheten:

For å realisere deg selv, lære og utvikle iboende evner og anlegg, må vi først gjøre oss i stand til å føle sosial anerkjennelse, respekt og verdsetting av oss selv – for å kunne gi dette videre til andre – slik at vi kan få igjen med samme mynt på den måten vi ønsker.

For å kunne føle sosial anerkjennelse, respekt og verdsetting, må vi først skaffe oss menneskelig kontakt, kjærlighet og omtanke med våre omgivelser.

For å skaffe oss menneskelig kontakt, kjærlighet og omtanke, må vi først skaffe oss fysisk og psykisk trygghetsfølelse.

For å skaffe oss fysisk og psykisk trygghet, må du først dekke våre grunnleggende fysiologiske behov som næring, drikke, oksygen, utskilling av avfallsstoffer, stabil kroppstemperatur, fravær av smerte og seksualitet som gradvis modnes med alderen.

For et år tilbake skrev de i nyhetsmedia at UDI ville sende en iraner tilbake til landet sitt, fordi de som "normale" heterofile samboende og gifte mennesker som derfor følte seg tilfreds med livene sine, mente at han ikke hadde behov for å leve ut sin seksualitet som homofil.

I år har de besinnet seg og godtatt søknaden hans om asyl. Så lang tid tar det gjerne å gå gjennom slike modningsprosesser; og det skal man da ikke kunne dømmes for? Ikke i Livets Skole, hvor virkeligheten faktisk handler om nettopp det å lære av alle våre feil. At UDI faktisk tillot seg å lære av denne feilen, bør anses som betingelseløst positivt. :o)

Da jeg var femten år, lot jeg meg forelske i mine egne forestillinger om en gutt omkring min egen alder. Siden jeg ikke kunne binde meg til ham, uten å begå overgrep som jeg aldri har hatt hjerte til, lot jeg ham fare. Men hver gang jeg har latt meg forelske i mine egne forestillinger om noen, har det vært et menneske som minner meg om ham. Og jeg lurer på hvorfor det må være slik. Hvorfor kan ikke jeg som alle andre jeg kan velge å la meg forføre til å sammenlikne meg med, vokse og forholde meg til ”jevnaldrende”? Hvorfor må jeg forholde meg til folk som befinner seg omkring samme alder som jeg gjorde da? Jeg sørger jo for å begrense det til de som er myndige og alt det der; det er ikke hva jeg mener. Jeg har forsøkt å forholde meg til "jevnaldrende" med kjærestegreier etter at jeg anså dette som mulig for meg, uten at det har funka noen gang. Jeg har på én eller annen måte oppfattet dem for å være altfor stagnert. For satt. For lite interessert i å tenke lengre enn nesa deres rekker; og frykt er noe jeg ikke klarer å forholde meg til noen med.

Jeg må forholde meg til våkne mennesker for å klare å ha noe å ”gi igjen med samme mynt” med, slik at det blir satt pris på av dem.

For jeg kan jo ikke påstå at jeg generelt er seksuell i min opptreden mot folk. Snarere tvert i mot. J (J = (o:)

Jeg oppfatter meg imidlertid som umoden til å utsette meg for smerte eller lidelse på svært mange måter, og har derfor skrevet en Puleskole på Internet, som både på norsk og engelsk forklarer hvorfor jeg ikke skjønner pornografien i samfunnet vårt i dag. Den skaper jo bare smerte, sadisme og masochisme blant folk. Og det er jo nettopp hva jeg søker å unngå. De som lider er like store imperialister som jeg som føler at jeg ikke lider; så de ønsker vel derfor også like sterkt å spre sin egen følelse, for å bekrefte at de lever og er ”normale” de òg. Jeg ønsker å skape åpenhet omkring pornografi og samtidig fortelle hvor latterlig og helsefarlig den er lagt opp, slik at de som ønsker å fortsette i bransjen i det minste må lese gjennom en kopi eller en versjon av Puleskolen min på Internet for å kunne oppgradere seg til holde en kvalitet på sine produkt de kan ta seg betalt for å holde, uten å være flaue over det. Oppfatter du meg som sånn passe flink til å bryte Janteloven, når jeg kan få meg til å formulere meg på denne måten? :o)

Slik det er i dag, skapes pornografi av KrF om til et tabu, og oppleves derfor som spennende og attraktivt blant unge mennesker og barn.

Derfor synes jeg det er på tide at pornografien blir latterliggjort og ufarliggjort på denne måten. Slik at ethvert barn vet bedre, i stedet for å la seg seg forføre inn i all lidelsen; hysj-hysj, og aldri noensinne få seg forklart hvordan de kan gjøre det på den smertefri og nytelsesfulle Himmerike-måten i stedet for på KrF sin tabubelagte helvete-måte, som jo er så "naturlig og normal"!

Jeg synes at en av andre (for eksempel profesjonelle skolelærere) utført omarbeidelse av min Puleskole på Internet burde inn i barneskolen som en del av pensum.

Den handler nemlig om hvordan dere best skaper seksuell nytelse i et trofast forhold over så lang tid som mulig. Men den handler også om å bryte Janteloven, og derfor også Moseloven, i dét at jeg åpner for flergifte eller at flere voksne (enslige eller par) lever sammen som gjensidige ”knullekompiser” og at de alle har ansvaret sammen om å oppdra ett barn. Dette bør det da kreves av samfunnet (blant andre KrF) at de involverte selvfølgelig skaffer seg noe ("komprimert helsefag"?) utdannelse før man skal kunne inngi seg på, og derfor tilbys kurs for en billig penge i Skoleetatens regi for de som ønsker å begi seg inn i en slik famileform. At familien over tid kan bestemme seg for å rekruttere nye/yngre/modne voksne medlemmer, går også inn i avtalen, samt at de som finner ut at dette allikevel ikke er noe de føler seg modne til, kan få anledning til å velge noe annet. Da slipper de å føle at de må gjøre seg uønsket eller i veien for å få anledning til å bestemme seg for å velge et annet liv for seg, men fortsatt i en litt løsere kontakt med barna de allerede har involvert seg med å være en del av livene til. At slike familier ikke også da automatisk blir en like normal, stabil og integrert del i samfunnet overfor helsestasjoner – and you name it – som den normale familie av i dag, må være ondsinnet propaganda utsatt av ”mine fiender”; «og jeg har mine "sterke mistanker" om hvem». ;o)

Jeg er opptatt av å bruke samfunnet til å skape Himmerike ut av vår virkelighet i dag. Men som alle andre modningsprosesser vil det jo selvfølgelig også ta noe tid, noe jeg som evig har nok tålmodighet til ikke å miste motet av, og jeg er jo heldigvis ikke alene om denne misjonen; da like tiltrekker like, så det vet jeg er sant. :o)

Som kombinert idémaker og observatør; som derfor også alltid overlater til andre å ta på seg æren for at det ble slik jeg tenkte og forestilte meg, lar jeg meg ikke interessere i ”makt” eller ”ære” rent massemenneskelig. For jeg forholder meg bare til de som forholder seg direkte til meg på sin spesielle måte, der og da. Jeg bærer ikke nag til noen for noe som helst. Og dét er jeg både stolt av meg selv og glad for; at jeg er flink til å velge mine venner med omhu. J

Dette gjør imidlertid at jeg får tid til å være det barnet jeg føler meg som. Og som jeg får uførepensjon for å være, inntil jeg føler meg moden til noe mer.

I blind forstand, kan du forestille deg at jeg har gått glipp av min barndom fullstendig, fordi jeg trodde jeg måtte være en annen. Og derfor aldri kunne leve opp til mine egne forestillinger om meg selv. Nå tar jeg igjen denne delen av barndommen min, tilsynelatende (sett ut fra KrF sitt syn) på bekostning av alt og alle andre.

Men hvorfor får jeg uførepensjon for å unne meg denne tiden, når jeg ikke kan ta meg tid til å unne meg den på grunn av dårlig samvittighet for noe jeg allikevel ikke klarer?

Jeg vet at ingen kan frelse verden alene; til dét kreves samarbeid mellom alle verden består av. For kun sammen skaper vi i samsvar med Guds vilje.

Du tenker kanskje at jeg tenderer til å analysere meg bort. Og derfor bruker for mange unødige ord på å skrive noe enkelt?

Klem fra BearCY.

e-postadressene mine er: bfj@bearcy.com eller bearcy@bearcy.com. Besøksadressen min og tlfnr finner du her. BearCY’s Site Nettstedet mitt. —Av alle følelser jeg gir til hvem som helst, får jeg automatisk tifold igjen av eksakt den samme følelsen, fra alt og alle andre som forholder seg til meg på sin måte igjen; uansett hvilken følelse jeg i utgangspunktet gir. Hva vil du helst gi/ha? (Enkelt manipulerbar karma) —Takk for at du er til også for meg; og takk for at jeg får være til også for deg! J Bear Cattlisle YAWNERSON. Vær snill å manuelt fjerne understreken _ foran svaradressen min, som med hensikt er innlagt for å hindre robot-idioter å terrorisere meg med slitsom søppelpost i form av «fristende tilbud» jeg allikevel ikke vil orke å ta meg råd til. :o)